Hjelp utviklingen av nettstedet, del artikkelen med venner!
Månen er vår naturlige satellitt og dessuten et av referansepunktene for både populær og vitenskapelig fantasi. Interessen for månen er ikke begrenset til bare kunnskapssfæren, men representerer et vendepunkt som ville tillate oss å studere rommet i større dybde enn vi har gjort til i dag. Når man tenker på månen, er det uunngåelig å også tenke på Apollo-programmet og i 1969, da mennesker, ikke uten forskjellige tilbakeslag og historiske omskiftelser, endelig tråkket på månen, en sann ny verden. Fra det øyeblikket var det flere anledninger hvor denne episoden ble gjentatt, for senere å falle i en tid med stillhet når det gjelder bemannede måneturer. Hvis du vil vite hvor mange ganger har han gått til månenI tillegg til å vite hvilke prosjekter som lanseres for å starte en ny gullalder innen romforskning, fortsett å lese Grønn økolog, så vil vi fortelle deg om det.
Frukt av den kalde krigen
Når det kommer til å snakke om å tråkke på månen, det vil si å sende bemannede oppdrag til vår naturlige satellitt, er det vesentlig å nevne den kalde krigen og dens historiske kontekst. Etter andre verdenskrig (1939-1945) ble verden delt i to store blokker. På den ene siden var det kommunistblokk, ledet fra Moskva av Sovjetunionen. På den andre, den kapitalistisk-liberal blokk, ledet fra Washington D.C. for USA. Disse to blokkene konkurrerte på alle måter mulig og, det vitenskapelig-teknologiske, var en av dem. Dette førte til starten på romkappløpet slik vi kjenner det i dag.
Følgelig ble et langdistanseløp startet for å se hvilken av de to ideologiske blokkene som klarte å erobre verdensrommet før. Slik sett klarte Sovjetunionen å oppnå flere kjente seire, for eksempel å sette den første kunstige satellitten i bane (Sputnik, i 1957), i tillegg til å sende hunden Laika ut i verdensrommet samme år, noe som ville tillate initieringen av studiene knyttet til gjennomførbarheten av å sende mennesker ut i verdensrommet.
I denne sammenhengen med Sovjetunionens seire i romkappløpet, tok USA beslutningen om å takle den mest kompliserte utfordringen av alle: ta mennesker ikke bare til verdensrommet, men til månen og bringe dem friske og frelste. Og med dette målet er det med hvilken Apollo-programmet ble utviklet.
Hvor mange ganger har han gått til månen
De Apollo-programmet Det var navnet som NASA døpte programmet med i 1960 som skulle samle alle operasjonene som hadde som mål å endelig bringe mennesker til månens overflate. Dette målet ble oppnådd nesten et tiår senere, i 1969, da Apollo 11-oppdraget landet på satellitten vår og Neil Armstrong, Edwin Aldrin og Michael Collins lyktes i å oppfylle drømmen om at mennesker endelig skulle sette sine føtter på en ny verden.
Derfra ble turer til månen gjentatt jevnt og trutt i sammenheng med det noen har kalt romutforskningens gullalder. Total Månen har blitt besøkt av mennesker opptil seks ganger mellom året 1969 og 1972. Det året var astronautene Eugene Cernan og Harrison Schmitt de siste menneskene som nådde overflaten av satellitten vår ombord på Apollo 17.
Siden den gang har ikke mennesket gjort det sende bemannede oppdrag til månen. Det betyr ikke at månen har vært i bakgrunnen for romutforskning. Det er mange ubemannede oppdrag som har nådd månejorden siden den gang, og ikke bare kaptein av USA. Slik sett har romkappløpet diversifisert seg, og for tiden har både USA og Russland, så vel som EU, Japan, Kina eller India ambisiøse programmer rettet mot studiet av verdensrommet og hvor faktisk månen vil spille en avgjørende rolle i de neste tiårene.
Hva vil skje i fremtiden? Skal vi til månen igjen?
Selv om det er sant at drømmen om å reise til månen etter Apollo 17-oppdraget ble fjernet fra den politiske agendaen i mange land, er det for tiden en ny interesse for å få tilbake denne typen reiser på grunn av tre hovedårsaker. På den ene siden er det tydelig at motivasjonen for å installere en permanent koloni på Månen har vokst de siste tiårene. Det ville utgjøre en ny vitenskapelig-teknologisk triumf for mennesket, i tillegg til å utgjøre en milepæl i menneskehetens historie.
Likeledes er en annen av grunnene som vekker størst interesse når man returnerer til månen og installerer en permanent stasjon der, at månen utgjør en Priviligert utgangspunkt for mulige turer til Mars. Takket være Månens lave tyngdekraft, kunne bemannede og ubemannede romfartøy ta av mye lettere enn fra Jorden. For dette vil påfyllingen utføres fra materialer som hydrogen eller oksygen, som vil bli utvunnet direkte fra månens overflate, noe som i stor grad reduserer kostnadene ved oppdrag til Mars-planeten.
Til slutt, en annen av motivasjonene som bør nevnes når du returnerer til Månen og installerer en permanent stasjon, finnes på dens skjulte side. Månens skjulte ansikt, utover interessen som stedet i seg selv kan vekke, representerer et privilegert sted for konstruksjon av teleskoper. I dette miljøet, uten en atmosfære eller kunstig elektromagnetisk stråling, vil mye mer krevende romforskningsprosjekter kunne gjennomføres enn på jordoverflaten eller i verdensrommet, så å forske på selve universet er også en av interessene som reiser , muligens i midten av dette århundret kan vi delta på nye bemannede romturer som stopper ved månens overflate.
Oppdag i den følgende artikkelen betydningen av månen på jorden.
Hvis du vil lese flere artikler som ligner på Hvor mange ganger har han gått til månen, anbefaler vi at du går inn i kategorien vår Curiosities of the Earth and the Universe.
